Don Rosas Samlede Verk er en ni binds deluxe-samling med bøker som forteller historien om mitt liv med tegneserier, særlig seriene med Skrue McDuck og Donald Duck, som jeg er blitt mest kjent for. Verket er blitt utgitt i Finland, Norge, Tyskland og Sverige. Som en del av ekstramaterialet i verket, har jeg skrevet en selvbiografi, i det minste om mitt liv med tegneserier. Det var planlagt en konklusjon til de tekstene, der jeg skulle skrive en «epilog» til min karriere. Innholdet i den ville naturligvis dreie seg om grunnene til at jeg sluttet å lage serier. Det ville bli nødvendig å gå inn på mange lite hyggelige følelser og erfaringer i en slik artikkel. Jeg utsatte arbeidet med den til siste øyeblikk. Men i september 2012 var jeg nødt til å skrive det jeg var nødt til å skrive.
Jeg visste hele tiden at dette ville det bli vanskelig for Egmont å håndtere. Men jeg er stolt og glad over å kunne si at de aksepterte artikkelen, med noen få mindre endringer. Og epilogen var ment å bli trykt til slutt i bind 9.
Dessverre, slik gikk det ikke. I siste øyeblikk nektet Disneykonsernet å gi tillatelse til at min tekst ble trykt i et bokverk som ble utgitt under deres lisens. På den annen side blir bokverket også utgitt under min lisens, så jeg hadde også rett til å hindre at settet med de siste tre bindene skulle bli utgitt hvis det ikke inkluderte min avsluttende tekst. Men det var uaktuelt! Fans hadde allerede mottatt de første seks bindene, og ikke hadde de vært billige heller. Dessuten hadde Egmont laget et så aldeles glimrende verk! Jeg kunne ikke tillate at det havarerte.
Så jeg aksepterte at boksen med de siste tre bindene ble utgitt som planlagt – forutsatt at jeg i bind 9 kunne henvise interesserte lesere til «epilogen», slik den er publisert på dette private nettstedet.
Hvis det er noe i min artikkel som noen ikke ønsker skal bli offentlig kjent, så forekommer det meg at det å ta den med i et dyrt bokverk som bare har noen få tusen kjøpere i flere ulike land, ville være en relativt harmløs affære. Men nå vil artikkelen bli publisert på INTERNETT. Det var aldri min opprinnelige mening.
Takk.
HVORFOR
JEG
GA MEG
I de første bindene av Don Rosa Samlede Verk har jeg skrevet kapitler i en selvbiografi som forteller om mitt liv i forhold til tegneseriehefter. Jeg har skildret hvordan jeg var en hardnakket fan, samler og amatørtegner som elsket mange slags tegneserier, men at mine absolutte favoritter (som for så mange andre seriefans) var Carl Barks’ historier om Donald Duck og Skrue McDuck (skikkelsen han selv skapte). Videre har jeg beskrevet hvordan jeg, i godt voksen alder, praktisk talt over natten, ikke bare havnet i rollen som profesjonell forfatter/tegner av serier, og av intet mindre enn serien om yndlingsskikkelsene mine – Barks’ ender, ikke minst Skrue! Og hvordan jeg til slutt ubegripelig nok ble internasjonalt berømt takket være den vedvarende populariteten til Barks’ skikkelser. Jeg har skildret den grenseløse gleden dette uventede nye livet innebar for en glødende Barks-fan som meg. Men nå må historien føres frem til finalen. I dette siste selvbiografiske innslaget må jeg fortelle slutten på beretningen: Hvorfor ……… jeg ……… ga meg.
Jeg har fortalt om gleden over å bli utropt til verdens mest populære nålevende tegner av verdens mest populære serie. Men jeg har ikke nevnt medaljens bakside – de mange vanskelighetene og bitre frustrasjonene denne opplevelsen medførte. Noen av dem var fysiske og noen er prinsipielle. Noen brakte jeg selv med meg inn i karrieren, mens den viktigste grunnen var allerede innebygd i karrieren. Det kan ikke finnes én enkeltstående grunn til at jeg villig ga opp jobben som var min barndomsdrøm. Dessuten må jeg være ærlig og innrømme at for noen av problemene er det, akkurat som i Donald Ducks tilfelle, bare meg selv jeg kan bebreide. Men av de mange grunnene til at jeg endte med å gi meg, er det kan hende seks som er av størst betydning, og jeg skal prøve å redegjøre for dem i omvendt rekkefølge …
GRUNN nr. 6: Jeg hadde jobbet for lenge
Dette er en skrøpelig grunn, men det er ikke desto mindre en kjensgjerning for min del. Jeg var så “uheldig” å bli født inn i en velstående familie som eide et fremgangsrikt bygningsfirma. Jeg var eneste guttebarn i familien, så helt fra fødselen av var det soleklart at jeg skulle overta firmaet når jeg ble voksen. Med det for øyet ga jeg meg til å jobbe i firmaet som svært ung, sannsynligvis var jeg 14 eller 15 år. Dette betydde at jeg aldri hadde sommerferie. Fra skolen sluttet om våren til den startet igjen om høsten, var jeg bygningsarbeider på heltid. Men jeg satte pris på denne muligheten – fagforeningens tariffsatser sikret meg riktig god betaling, og slik fikk jeg litt kontanter jeg kunne anvende på de mange hobbyene og samlingene mine. Det var en forutsetning for å bygge opp en av USAs største tegneseriesamlinger, i den tidlige tiden da gamle numre var relativt billige. Men det berøvet meg også en vesentlig del – kanskje den vesentligste – av min ungdom og enhver form for sosialt liv.
Etter high school gikk jeg rett over til ingeniørstudiet, som muligens er det vanskeligste fireårige collegekurset, for det betyr mange undervisningstimer, lange daglige opphold i laboratoriet og haugevis av komplisert teknisk hjemmearbeid. Et år medførte det også en måned i en oppmålingsleir om sommeren. Og i weekendene hadde jeg hendene fulle med å lage tegneseriestriper til collegeavisen. Naturligvis var det fremdeles ingen ferier mellom semestrene. Akkurat som på high school jobbet jeg ikke bare hele sommeren, men også i jule- og vårferiene. Da jeg tok avsluttende eksamen, begynte jeg allerede neste dag å arbeide heltid i familiefirmaet. Om kvelden og i weekendene var jeg travelt opptatt med å skrive artikler og tegne serier til ulike fanziner. Og jeg tok aldri ferie.
Da vi kom til 2008, hadde jeg jobbet heltid i godt over 40 år. De fleste amerikanere går av med pensjon etter 30-35 år. Rent bortsett fra alt det som tok motet fra meg (se nedenunder), syntes jeg at jeg hadde ervervet meg retten til å endelig sette ned tempoet og ta meg tid til å nyte livet og bruke mer tid på min kone og naturreservatet mitt. Men det var ikke det eneste som lå bak – jeg henviser til grunn nr. 5.
GRUNN NR. 5: Jeg hadde jobbet for hardt
Dette er et av de personlige problemene jeg selv brakte med meg inn i karrieren som serietegner – for mye entusiasme. Det er et aspekt ved min personlighet at jeg ikke er i stand til å holde på med noe uten å bli totalt absorbert av det. Kanskje skyldes det at jeg fra ung alder ble lært opp til å gjøre kroppsarbeid for bygningsfirmaet og slite meg igjennom den krevende ingeniørutdannelsen. Og kanskje ligger det nedfelt i meg fordi jeg er amerikaner. Jeg er ikke sikker på om europeere vet dette om amerikanere, men å arbeide hardt er nærmest noe vi er født til. Det henger blant annet sammen med at de fleste europeere som emigrerte til Amerika, var drevet av en nybyggerånd som simpelthen ble en del av vår kultur. Den gjennomsnittlige amerikanske arbeideren kan få to ukers ferie hvert år. I bygningsfirmaer og lignende bedrifter har de amerikanske ansatte ingen betalt ferie. Vel, denne strenge arbeidsetikken inngikk i arven fra min hardt arbeidende bestefar Keno, og jeg bygde videre på den.
Jeg er det som kalles arbeidsnarkoman. Jeg klarer ikke å slappe av. Manglende aktivitet gjør meg nervøs og gir meg dårlig samvittighet. På et tidspunkt mot slutten av 70-tallet oppdaget jeg at jeg ikke lenger kunne sitte ned og se på TV, og jeg har ikke gjort det siden da. Jeg kan bare se filmer eller TV-serier på DVD, slik at jeg ikke trenger å gjøre det i mer enn 45 minutter før jeg kan gi etter for trangen til å foreta meg noe ”produktivt”. Det virker til og med som om jeg underbevisst kjøpte et hus der jeg måtte arbeide enda hardere i ”fritiden”. Jeg tar meg av naturtomten på hundre mål som om det var en nasjonalpark, og den rommer flere kilometer med turstier og enger hvor det ustanselig må hugges, klippes og sprayes for at det ikke skal gro igjen. Når det er på tide å klippe gresset, koster det meg tre uker med arbeid på heltid og involverer tre forskjellige traktorer. I weekendene har jeg ikke fri. På lørdag drar jeg inn til byen med en handleliste. Søndagene består av hagearbeid.
Arbeidsrutinene mine ble bare mer intense da jeg snublet inn i drømmejobben. Jeg tror det er åpenbart at mine fans ikke liker fortellingene mine på grunn av ”superbe” tegninger, men på grunn av det ekstra slitet de ser jeg nedlegger i hver eneste rute og hvert eneste plot. Jeg har alltid sagt at lesere må elske historiene mine fordi de tenker at ”en som legger ned så mye arbeid i så dårlig håndverk, må ha det gøy!” Og for dem er det gøy å se meg i aksjon. Gjennom de ni bindene i Don Rosas Samlede Verk har dere sett noe av ekstraarbeidet jeg viet til disse fortellingene, og mye av det legger leserne aldri merke til en gang – jeg gjør mye av det i hemmelighet, bare for moro skyld.
Det vil ta år å kurere meg selv for den manglende evnen til å slappe av. Selv om jeg sluttet å lage serier for fem år siden, arbeider jeg hele dagen frem til klokken 17 hver dag, skjønt nå gjør jeg hagearbeid eller husarbeid eller hengir meg til riktignok hyggelige aktiviteter knyttet til hobbyene mine, for eksempel å organisere biblioteket eller gjøre rent campingutstyret. På hverdager tillater jeg meg fortsatt ikke å sitte og se på en DVD eller lese. Arbeidsnarkomani er vanskelig å kurere.
GRUNN NR. 4: Popularitet
De siste 15 årene av karrieren visste jeg at mitt største problem var at jeg var så populær hos fansen, koplet til det faktum at jeg hovedsakelig og bestandig er fan selv. Det gjør at den oppmerksomheten andre fans gir meg, var og er ekstremt viktig for meg! Da jeg begynte å besøke Europa og så hvilken høy stjerne Barks’ skikkelser fremdeles har der, ble det en slags hellig plikt å kommunisere med fans. I flere tiår hadde europeiske fans ønsket å vise hvor høyt de verdsetter Donald-forfattere og tegnere, men Barks var gammel og reiste aldri, og andre forfattere og tegnere bodde i Sør-Amerika eller reiste aldri utenlands, eller de var kanskje ikke så opptatt av Andeby-universet at de var interessert i leserne. Så jeg følte at jeg representerte Barks og alle andre forfattere og tegnere av disse favorittseriene. Utgivere av Disney-serier i Europa inviterte meg for å møte fansen, gi intervjuer i media og være til stede ved PR-arrangementer. Dette syntes jeg var viktig. Jeg betraktet det som et ”oppdrag fra gud” og en forpliktelse for meg siden jeg ved et mirakel hadde havnet i en slik posisjon.
Noe av det som først fikk meg til å innse at dette var et problem, var at vi som skriver og tegner disse historiene, alle får betalt omtrent det samme, ut fra en fast sats per side. Stykkarbeid. Jeg var i utgangspunktet den tregeste forfatteren eller tegneren i staben på grunn av manglende erfaring og min hang til å overdrive alt mulig. Men samtidig var jeg var altså den serieskaperen som ble bedt om å reise Europa rundt. Ettersom jeg ble svært godt behandlet og møte så mange hyggelige mennesker. Dette var så trivelig at det tok meg noen år å innse at forfattere og tegnere som ikke var like populære som meg, holdt seg hjemme og arbeidet. Normalt tjener den mest populære forfatteren eller kunstneren mer penger enn andre, ikke mindre, men innenfor dette honoreringssystemet var dette resultatet av populariteten; inntektene mine var mindre enn andres fordi arbeidet mitt var mer populært.
Den andre ”forbannelsen” ved populariteten var de mengdene med fanpost jeg begynte å motta. Normalt vil en slik suksess og popularitet som det jeg nøt, øke inntektene som gir en råd til å ansette assistenter som hjelper til med arbeidet og korrespondansen. Men takket være det langsomme arbeidstempoet mitt, var lønnen aldri helt tilstrekkelig til én person, langt mindre til flere. Men siden jeg selv er fan, klarte jeg ikke å ganske enkelt gi blaffen i haugene med fanpost, slik jeg hører at andre, fornuftige forfattere eller kunstnere gjør. Så jeg besvarte alltid 100 % av fanposten selv, med personlige brev. Jeg sendte en gratis tegning hvis en fan ba meg om det, og jeg kunne bare håpe at de ikke ville be om en tegning i farger, for jeg gjorde alt jeg ble spurt om. Jeg brukte kanskje én dag i uken, eller en ledig uke mellom arbeidet med to fortellinger, bare på å besvare fanpost. Alle dere som skrev til meg på den tiden, kan bekrefte at dette er sant.
Sent på 90-tallet hadde vi kommet et godt stykke inn i epostalderen. Tidligere ville en fan ha måttet oppspore postadressen min, skrevet et brev for hånd, lagt det i en konvolutt, skrevet på adressen, satt på riktig frimerke for internasjonal porto og gått og puttet det i en postkasse. Alt han hadde å gjøre nå, ville simpelthen være å finne epostadressen min på internett, taste en beskjed og trykke på ”send”. Mengden av post fra fans økte drastisk! Jeg grep meg i å tilbringe 2-3 timer foran PC-en hver morgen, kanskje en time til når jeg tok min 15 minutters lunsjpausen, og enda flere timer sent på kvelden –en og alene for å svare på epost. Selv en gærning som jeg skjønte at dette måtte ta slutt! Så en eller annen gang holdt jeg ganske enkelt opp med å besvare all fanpost. Det var den eneste måten jeg syntes jeg kunne gjøre det på uten å være urettferdig. Hvordan kunne jeg avgjøre om én fan fortjente et svar og en annen ikke? Bare fordi en fan var eldre og skrev en hyggelig lang epost til meg på engelsk (det eneste språket jeg er smart nok til å lese), betyr ikke dette at han fortjener et svar mer enn en yngre fan som ikke kan skrive engelsk like godt. Å blåse i fanposten var en svært vanskelig beslutning å ta.
Men jeg forsøkte å kompensere for det på andre måter. Når jeg blir invitert til en europeisk tegneseriefestival eller signerer bøker i en bokhandel, sitter jeg i 10-11 timer uten opphold og betjener køen av fans. Noen av dem står det tross alt i fem eller seks timer bare for å kunne snakke med meg i noen få minutter – hvordan kan jeg da ta pause og be dem om å vente enda lenger til jeg føler for å komme tilbake? Aldri i livet! Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg fikser dette … blir jeg ikke trett? Nei, jeg blir aldri fysisk trett. Etter flere timer kjennes det faktisk som om energien tiltar og jeg kan fortsette for bestandig. Det er åpenbart energien jeg får fra med-fans som driver meg videre.
GRUNN NR. 3: Depresjon
Dette blir et kort avsnitt. Depresjonen min var et direkte resultat av grunn nr. 1 og 2, som vi kommer til. Depresjon er et alvorlig problem som tar kreftene fra en, og vanskelig å forstå. Jeg har lært at enten vet man ikke at man gradvis blir et offer for det, eller så benekter man underbevisst at man gjør det. Depresjonen min skyldtes at jeg innså at jeg snart måtte slutte å lage Duck-tegneserier takket være grunn nr. 1 (som jeg kommer til), og det var så trist at tingene utviklet seg slik, for det hadde vært mulig å forandre systemet hvis noen hadde ønsket det. Depresjonen satte farten opp da grunn nr. 2 (som jeg kommer til) nådde sitt klimaks. Jeg gikk til psykolog bare i en kort periode – jeg tror at straks jeg skjønte at jeg led av depresjon, løste erkjennelsen i seg selv 80 % av problemet. De resterende prosentene vil alltid være med meg, antar jeg, siden det bestandig vil plage meg at dette systemet endte med å knuse min entusiasme for min største kjærlighet. Men sånn er livet.
Noe annet som fikk meg til å forstå grunnen til depresjonen, var dette: Det finnes to ytterligheter ved jobben du har … Det beste med en jobb er hvis du elsker jobben med hver eneste fiber i ditt vesen, du tenker på jobben dag og natt, du lever i den hele tiden, du betrakter den som livsoppgaven din, den absorberer hvert gram av lidenskap i deg. Slik hadde jeg det med Duck-seriene.
Og det verste ved en jobb? For meg kunne det, merkelig nok … være nøyaktig den samme tingen.
GRUNN NR. 2. Det @#$%& dårlige synet mitt!
Jeg har lidd av nærsynthet siden jeg ble født. Jeg har brukt tykke brilleglass helt siden det gikk opp for foreldrene at det ikke var normalt for en småtass å sitte med nesa kloss inntil TV-skjermen. Briller brukte jeg gjennom hele oppveksten, så det plaget meg aldri. Kanskje er det fordi jeg er nærsynt at jeg bestandig har likt å gjøre ting som krever at man ser noe på nært hold, som å lese tegneserier og lage svært detaljerte tegninger. Så jeg klager ikke over de første 55 årene med @#$%& dårlig syn, siden dette kanskje er en indirekte årsak til at jeg nå har skrevet en selvbiografisk tekst i et boksett på ni bind, viet mitt eget arbeid.
Men ekstrem nærsynthet kan forårsake alvorlige problemer etter hvert som man blir eldre. Rundt 2006 begynte synsfeltet å bli tåkete når jeg beveget øynene, selv om tåketheten aldri stanset på fokalpunktet. Jeg fikk vite at dette ganske enkelt skyldtes at de elendige øynene mine begynte å dette fra hverandre. I 2007 fikk jeg så problemer med å få øynene til å fokusere synkront. Dette er et lite problem, som man løser ved hjelp av prismebriller. I 2007 kunne jeg imidlertid ikke lenger se godt nok til å tegne normalt. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å tegne uten briller, mens nesen så å si bokstavelig talt rørte ved papiret. Dette var ganske plagsomt! Men det var den eneste måten jeg kunne tegne på. Karrieren min på over 20 år som profesjonell serietegner fortsatte, men tempoet mitt ble hele tiden langsommere istedenfor raskere.
Tidlig i 2008 hadde jeg nådd et punkt i karrieren hvor jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg ønsket å fortsette å lage historier om yndlingsskikkelsene mine, men jeg hadde (takket være grunn nr. 1) mistet entusiasmen, som var det som hadde holdt meg gående de siste 15 årene. Depresjonen, utbrentheten, sviktende syn … jeg kunne ikke beslutte meg for hva jeg skulle gjøre. I mars 2008 virket det så som om kroppen min sa: ”Greier du ikke å bestemme deg? Prøv dette!” Og så falt baksiden av på det venstre øyet mitt.
La meg kort beskrive en netthinneløsning, i håp om at ingen av dere noensinne må oppleve det i virkeligheten. Det hender som regel med folk i 90-årsalderen, eller med ekstremt nærsynte, som undertegnede. Nærsynthet er et resultat av at formen på øyeeplet er blitt fordreid ved fødselen, og hvis fordreiningen er stor nok, forårsaker den et press mot netthinnen, den ultrafølsomme membranen på baksiden av øyeeplet. Etter 57 år hadde den venstre netthinnen min fått nok og ga seg til å løsne fra baksiden av øyeeplet, noe som fører til blindhet. Jeg hadde lagt merke til en ørliten blind flekk ytterst i synsfeltet, så jeg bestilte time hos legen på lørdag, den eneste dagen jeg drar inn til byen for å gjøre ærender. Men i løpet av uken begynte den blinde flekken å bli større, og den hadde nådd det venstre fokalpunktet mitt da jeg endelig ble undersøkt den lørdagen. Jeg kommer bestandig til å huske 17. mars 2008 som den mest skremmende dagen i mitt liv. Legen ba min kone om å legge ned setet i bilen, og sa at jeg måtte ligge så horisontalt som mulig mens hun kjørte meg til akutten, samt at hun måtte unngå å treffe dumper i veien. Hva?! Den venstre netthinnen min var så nær ved å løsne fullstendig fra øyet at en rystelse kunne rive resten løs, med permanent blindhet som en mulig konsekvens. Innen en time fikk jeg akutt øyekirurgi. Hvis jeg hadde fått vite om fremgangsmåten noen dager i forveien, ville jeg ha blitt enda mer vettskremt.
Jeg har senere fått høre at gamle mennesker som har vært igjennom både en netthinneløsningsoperasjon og en åpen hjerteoperasjon, alltid sier at de ville ha foretrukket flere hjerteoperasjoner når som helst. Operasjonen i seg selv er ikke noe problem … men rekonvalesensen er det. Etter å ha forseglet riftene i netthinnen med laserkirurgi, må netthinnen bli dyttet mot baksiden av øyeeplet, så det fester seg der igjen og blir leget. Den eneste måten å oppnå dette på, er ved å tømme øyeeplet for væske og fylle det med en gassboble. Så må pasienten holde ansiktet vendt nedover, slik at boblen kan presse netthinnen oppover mot øyeeplets bakside. Vend ansiktet nedover, uavbrutt, 24 timer i døgnet, sju dager i uken, i så mange måneder det tar før netthinnen forhåpentlig fester seg til øyet igjen. Dette er til og med vanskeligere enn det lyder. Om dagen knelte jeg i en spesialstol mens jeg hvilte ansiktet mot en slags polstret støtte og leste eller så på TV via et speil. Om natten sov jeg sittende på en haug av puter med ansiktet pekende rett ned i fanget. Dette varte i omtrent to måneder. Erfaringen hjalp overhodet ikke på depresjonen min.
Operasjonen reddet øyet, men den var ikke hundre prosent vellykket. Siden netthinnen nesten hadde løsnet fullstendig fra øyet, festet den seg igjen i en vinkel som var cirka ti grader unna det riktige nivået. Og den var blitt så skadet at den hadde et arrvev som førte til bølgende fordreininger av synet. Dette visste jeg ikke ennå, for etter operasjonen var synet på det venstre øyet svært uskarpt de første seks månedene, til kirurgen igjen kunne gå inn i dette øyet, fjerne stæren som operasjonen hadde medført og erstatte øyelinsen. Etterpå var den venstre glasset i brillene mine veldig tynn på grunn av den nye linsen i selve øyet, mens det høyre brilleglasset var like tykt som den alltid hadde vært. Og som dere kanskje vet, blir synet sterkt redusert når man ser gjennom et tykt glass.
Resultatet ble derfor at jeg fremdeles har ytterst redusert syn på det høyre øyet, mens det venstre øyet har et synsfelt som er ti grader skjevt, fordreid og svært stort. Så jeg kan se, men jeg ser dobbelt, akkurat som hvis man blingser litt. Og likevel klager jeg ikke. Jeg synes jeg er heldig som kan se i det hele tatt. Jeg har hatt flere mindre laserbehandlinger i begge øyne for å forhindre at de mange riftene i netthinnen fører til flere netthinneløsninger i fremtiden.
Uansett var dette den umiddelbare grunnen til at jeg ga meg. Det var definitivt ikke lenger mulig å tegne den slags tegninger som har gjort meg populær, med alle de underholdende ”unødvendige og irriterende detaljene.” Jeg klarte å lage de nye tittelvignettene til denne bokserien, siden jeg fortsatt hadde ett ”godt øye”, og fordi jeg kan tegne i stort format; men jeg må ta av meg brillene, sette en lapp over det dårlige (verste?) øyet og tegne med nesa mot papiret. Så det tar om mulig enda lengre tid å tegne enn før.
Etter operasjonen spurte mange fans meg: Om du ikke lenger kan tegne, kan du ikke fremdeles skrive fortellinger som andre tegner? Svaret er at jeg, av filosofiske grunner, ikke lenger vil nedlegge noe arbeid innenfor dette systemet takket være grunn nr. 1 …
GRUNN NR. 1: Disneys tegneseriesystem
Hvor mange mennesker vet hvordan ”Disneys tegneseriesystem” virker? Når jeg beskriver det for fans som lurer på det, tror de ofte jeg fleiper med dem eller lyver. Eller de blir oppbragt. Men det er et ulykksalig faktum at det aldri er blitt, og – som jeg til syvende og siste skjønte – at det aldri vil bli utbetalt noen royalties til de som skriver eller tegner eller på noen annen måte skaper alle de Disney-seriene dere leser. Vi får betalt etter en fast sats per side, av det forlaget vi arbeider for. Uansett hvor mange ganger denne fortellingen etterpå blir brukt av andre Disney-utgivere over hele verden, uansett hvor mange ganger den blir gjenopptrykt i andre tegneseriehefter, albumserier, innbundne bøker, spesialutgaver etc., etc., uansett hvor godt den selger, mottar vi siden aldri en cent for å ha skapt dette verket. Slik er systemet Carl Barks jobbet for, og det samme systemet er virksomt i dag.
Hvordan kan et så foreldet system fortsatt eksistere i det 21. århundre når royalties er blitt utbetalt for annet skapende arbeid i lange tider? Alle forfattere, musikere, sangere, og serietegnere som er tilknyttet andre enn Disney, selv mennesker som deltar i reklamefilmer på TV … alle mottar de royalties hvis salget tilsier det. Selv Disney-selskapet utbetaler normale royalties til skapende og utøvende kunstnere i sine egne film- og TV- og bok- og musikkbedrifter. Disneys tegneserier er imidlertid aldri blitt produsert av Disney-selskapet, men blir laget av frilansskribenter og kunstnere som jobber for uavhengige forlag med lisens til å utgi dem – slik Carl Barks jobbet for Western Publishing, og jeg for Egmont, eller slik hundrevis av andre jobber for talløse andre lisensinnehavere. Så vidt jeg kan se – si fra hvis jeg tar feil – er det bare skaperne av Disney-serier som fremdeles ikke får noen andel i inntektene av suksessarbeidet de er opphav til.
Hvorfor er det slik? Jeg har ingen anelse.
Ikke at jeg begynte å lage Disney-serier fordi jeg regnet med å bli rik. Jeg ble født inn i en vellykket familiebedrift, og jeg aksepterte frivillig et enormt kutt i inntektene (samt en kolossalt mye større arbeidsbyrde) for å kunne lage serier basert på Barks’ skikkelser. Jeg drømte ikke engang om at de fremdeles var populære utenfor USA. Da jeg begynte å jobbe for Egmont, forventet jeg heller ikke å skulle tjene masse penger – jeg visste at jeg relativt sett var en amatør, og jeg var begeistret for at det fantes en måte jeg kunne fortsette å lage disse historiene på. Videre ble fortellingene mine utgitt i antologihefter sammen med førsteklasses arbeid av mange andre fine serieskapere, og fortellingene mine var med i bare noen få utgaver i året. Jeg var et lite hjul i et stort maskineri. Jeg fikk faktisk høre at de fleste leserne mislikte fortellingene mine på grunn av de sære detaljerte tegningene og altfor komplekse plotene. Det hadde jeg ikke vondt for å tro. Etter noen år begynte jeg å legge merke til at utgiverne nevnte navnet mitt på forsiden, slik de også gjorde med Barks … men det gjorde meg bare stolt! Jeg kunne ikke se at det forelå noe problem. Livet var godt.
Så ga flere land seg til å produsere en rekke album med Skrue-historier utelukkende laget av Don Rosa. Noen andre land begynte å produsere årlige Donald Duck-kalendere med bare Rosa-tegninger. Så satte enda et land i gang med å produsere eksklusive innbundne Rosa-utgivelser med Skrues liv, og disse ble bestselgere. Jeg ble bedt om å bli med på PR-turneer for å promotere bøkene med arbeidet mitt, selv om jeg aldri fikk royalties for dette salget. Høh?
Og når jeg deltok på pressekonferanser og i TV-programmer under disse salgsfremmende mediebegivenhetene, bemerket enkelte intervjuere i private samtaler at det måtte være fint å bli så rik på grunn av noe jeg åpenbart likte så godt å gjøre. Etter hvert slo det meg – alle europeiske fans trodde at jeg var millionær. De antok at når jeg satt i en bokhandel og signerte bøker som butikken solgte for 300 kroner, mottok jeg femti kroner per eksemplar! Ai! Jeg hadde aldri brydd meg om at jeg ikke ble velstående av å gjøre den jobben jeg elsket, men det ble virkelig plagsomt da jeg oppdaget at folk tok det for gitt at jeg innkasserte svære royaltyinntekter. Ingen kunne forestille seg at det finnes et slikt system i vår tid – eller at en forfatter/tegner ville være dum nok til å godta det hvis det fantes. Jeg begynte å føle meg som en premieidiot.
Deretter tok utgiverne neste skritt. Et nytt opptrykk av Skrue-eventyrene mine skulle ikke hete ”Skrue McDuck” bind 1, men ”Don Rosa” bind 1. Den årlige ”Donald Duck-kalenderen” skulle bli den årlige ”Don Rosa-kalenderen”. Og forlagene gadd ikke engang å gi meg beskjed når de utga slike rene Rosa-produkter – vanligvis fikk jeg vite om det av en fan i det landet hvor publikasjonen utkom. Jeg var også avhengig av at velvillige fans kjøpte den samme Rosa-boken til meg, siden disse utgiverne ikke sendte et eneste eksemplar.
Dette var ganske enkelt i ferd med å bli for opprørende. Jeg visste det var på tide å ta til vettet. Fans som fulgte med på internett på den tiden, hevder feilaktig at jeg gikk ”til streik”. Det var aldri tilfellet … jeg har alltid hatt et glimrende forhold til min oppdragsgiver, Egmont. Men et nytt forhold måtte etableres.
Det jeg gjorde, var å hyre en advokat, for et ikke ubetydelig salær, og skaffe meg copyright på navnet mitt i Europa og Sør-Amerika. Disney-utgiverne var absolutt i sin fulle rett til å bruke fortellingene mine – de er Disneys eiendom. Men navnet mitt var ikke Disneys eiendom – det tilhørte meg. Jeg ergret meg ikke så mye over at jeg ikke mottok royalties for produkter som ble solgt ved hjelp av navnet mitt, men mer over at jeg ikke hadde noen påvirkning på presentasjonen. Ofte ble manus endret etter innfall av en redaktør eller en oversetter, eller oversettelsen var rett og slett dårlig, eller feil sider ble brukt i fortsettelseshistorier, eller det ble begått tabber med fargeleggingen etc. Sånt noe var greit nok i ukebladene, men hvis en samling av Rosa-fortellinger blir utgitt med navnet mitt på omslaget, antas det at jeg har litt kontroll over produktet. Nå skulle jeg sørge for at jeg fikk kontroll.
Jeg visste det var nytteløst å be om royalty, så jeg bestemte meg simpelthen for å be om en årlig sum for retten til å bruke navnet mitt til å selge produkter. Jeg rådførte meg med en agent for forfattere og billedkunstnere og spurte om hvor mye jeg skulle foreslå for Egmont i gi meg i året. Han oppga sin oppriktige forestilling om et anstendig honorar. Ettersom mitt hovedanliggende var å vise at jeg ville ha en slags kontroll over bruken av navnet mitt og presentasjonen av arbeidet mitt, ba jeg Egmont om nøyaktig halvparten av det beløpet agenten hadde anbefalt. Slik ville jeg vise Egmont at jeg mente alvor, men at jeg ikke mente å være urimelig.
Fra før av hadde Egmont gått inn på å betale meg for tapte arbeidstimer ved PR-besøk, og nå godtok de umiddelbart beløpet! Jeg tipper de bare hadde ventet på det. Egmont er tross alt et stort konsern … og faktisk en non-profit stiftelse … så hvorfor skulle de tilby meg et honorar før jeg ba om det? For ordens skyld – for Don Rosa Samlede Verk gir Egmont meg bonuslønn. Det er første gang jeg er blitt tilbudt noe sånt fra noen utgiver.
Praktisk talt alle jeg noensinne har møtt hos Egmont, ja, alle jeg i det hele tatt har møtt i noe forlag med Disney-lisens, er fantastisk hyggelige mennesker. Mange er blitt nære venner av meg. Jeg holder dem ikke personlig ansvarlige for å være en del av et system. De har ikke skapt det, og jeg vet at de ikke setter pris på det personlig (hvordan kunne noen gjøre det?).
Men overfor ikke-Egmont-forlagene opptrådte jeg litt annerledes. Jeg ga dem beskjed om at de ikke lenger kunne utgi rene Rosa-album og bruke navnet mitt til å reklamere for dem med mindre de hadde fått min tillatelse. Alt de trengte å gjøre, var å spørre. Men det ville de ikke. Jeg antar de ganske enkelt motsatte seg å be om tillatelse fra en av disse tegnerne eller forfatterne når de alltid hadde brukt arbeidene deres når de ville, og de hadde ikke tenkt nå – etter 60-70 år – å begynne å vise noen en slik respekt. De spurte ikke engang hva jeg ville ha for å gi dem min tillatelse; sannsynligvis regnet de med at jeg ville kreve royalty av salget … alt jeg ønsket, var imidlertid kvalitetskontroll og noen gratis forfattereksemplarer. Men de brydde seg ikke om hva jeg ønsket. Så derfor kan dere den dag i dag finne rene Rosa-utgivelser i Frankrike, Brasil, Nederland, Italia, Hellas og Indonesia (formodentlig også andre land jeg ikke har fått vite om ennå) som blir tillagt en ”anonym” opphavsmann. Disse utgiverne vet selvsagt at leserne kjenner igjen den sære stilen min uten at navnet mitt står på omslaget. Så lenge de ikke utnytter navnet for å selge produktene sine, hare jeg ingen innvendinger mot at de trykker bøker med fortellingene mine, men det betyr at de ikke kan anvende kommentartekstene mine og annet materiale jeg gjerne skulle ha latt leserne få del i. Jeg kan bare prise meg lykkelig over at fans i disse landene sender meg eksemplarer av Rosa-bøkene, en unnlatelsessynd utgiverne burde skamme seg over.
Holdningen til disse utgiverne og hele systemet satte iallfall fart på min tiltagende depresjon. Jeg kunne ikke annet enn å erkjenne at jeg i noe sånt som 20 år hadde forsynt dem med arbeider som forlagene får tillatelse til å trykke og gjenopptrykke i det neste århundret uten å tilby meg så mye som en cent i royalties. Jeg begynte å føle at dette kanskje var nok. Det var en orm som gnagde seg inn i sjelen min. Det drepte entusiasmen min. Entusiasmen overfor fansen som elsket Barks-skikkelsene like høyt som jeg selv gjorde, var det eneste som hadde holdt meg gående.
Det var en kamuflert velsignelse da det venstre øyet mitt tok beslutningen for meg 17. mars 2008.
AVSLUTNING
I Don Rosa Samlede Verk har jeg talløse ganger skrevet at jeg ikke er en profesjonell tegner. Jeg er en tegneseriefan som noen ga lov til å lage tegneserier. Og i det siste har jeg skjønt at dette er enda sannere enn jeg trodde! Alt jeg har laget, hvert profesjonelt trekk jeg har gjort, henger sammen med at jeg elsker ting jeg ikke har skapt selv.
Fans som har visst hvilket urettferdig system jeg arbeidet innenfor, har ofte sagt til meg: ”Du er blitt et kjent navn nå. Hvorfor slutter du ikke med dette utakknemlige arbeidet og lager serier om en skikkelse du selv har skapt?” Og ikke-Disney-forlag har flere ganger påpekt at de vil trykke alt jeg måtte finne på å lage til dem. Men svaret mitt har bestandig vært: ”En skikkelse jeg selv kunne skape neste uke … jeg ville ikke ha vokst opp med den skikkelsen. Jeg ville ikke bry meg om den. Min store glede er å tegne og skrive historier om skikkelser jeg har elsket hele mitt liv.” Jeg er en fan.
Historien om mitt liv dreier seg om å være fan av populærkulturen. Jeg har skrapt sammen en enorm samling av tegneserier og Donald- og Skrue-leker og DVD-er og CD-er og mange andre ting jeg elsker. Da jeg begynte å arbeide for fanmagasinene tidlig på 70-tallet, hva gjorde jeg da? Skapte jeg nye tegneserier? Nei, jeg redigerte en spørrespalte som tok for seg alle yndlingstemaene mine i tegneserier, filmer og på TV. Jeg er en fan.
Og jeg elsker fortsatt å treffe andre fans. ”Systemet” ødela ikke min entusiasme for dette. Jeg besøker fremdeles Europa på signeringsturneer til bokhandler, varehus og tegneseriebutikker … det skaffer meg noen små inntekter. Butikkene betaler meg for PR-virksomheten, men alle autografer og tegninger til fans er gratis. Jeg trenger ikke så mange penger. Da min kone var lærer, stod hun for mesteparten av inntektene vår, og nå har hun trukket seg tilbake og har fast pensjon. Gjennom en venn solgte jeg en del av tegneseriesamlingen min for noen år siden (de ”nye” greiene, 1970-1985) da jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette å produsere Disney-serier stort lenger, og med de pengene betalte jeg lånte på huset vårt. Vi har ikke barn. Jeg kjører den samme bilen som jeg kjøpte i 1978, og den var 30 år gammel allerede da. Jeg trenger ikke noen hytte – jeg bor jo i et avsidesliggende tømmerhus i skogen. Jeg liker ikke dyre ferier … vi liker å dra på fottur med telt. Vi har alle de pengene vi trenger.
Som Gary Cooper sa i The Pride of the Yankees, anser jeg meg selv for å være verdens heldigste mann. Jeg er gift med en fabelaktig kvinne (som elsker å lage mat!). I over 20 år kunne jeg holde på med det som hadde vært min store drøm siden barndommen. Underveis møtte jeg helt fantastiske mennesker på reiser rundt i Europa … å treffe folk i tegneserieforlagene og på tegneseriefestivaler er som å være medlem av en klubb – alle elsker de samme tingene som jeg, og mange er blitt gode venner av meg. Jeg er blitt behandlet som en stjerne av hele land. Og når jeg reiser utenlands har jeg nye venner som venter på meg, ivrige etter å være guide og oversetter, og som ber meg på middag hjemme hos seg! Vet dere hvor spesielt dette er?! Ikke engang Bill Gates får sånn behandling! Jeg har venner overalt der Carl Barks var før meg og gjorde skikkelsene sine så populære. Og det er mange steder!
Jeg har fortsatt samlingene mine fra barndommen. Et helt hvelv, eller kall det en ”seriebinge”, med 40 000 gamle tegneserier. Alle Barks-heftene, men også nesten alle tegneserier utgitt i USA mellom 1945 og 1970. De gamle Mad-bladene. Et komplett sett av magasinet TV Guide. Pluss et rom fylt med DVD-er av yndlingsfilmene, to eller tre rom fylt med bøker av yndlingsforfatterne, et rom med bøker om gamle filmer og avistegneserier. Når jeg endelig lærer meg å slappe av, har jeg tenkt å bare sitte stille og lese og lese om igjen og se om igjen all denne favorittunderholdningen. Det er den nye store drømmen min.
Jeg takker Carl Barks for at han skapte seriene jeg elsket så høyt, og som jeg ved et lykkelig tilfelle fikk være beskjeftiget med å hylle i over 20 år. Og jeg takker dere for at dere tok så pent imot arbeidene mine og ga meg følelsen av å være svært spesiell … inntil de tok motet fra meg.
Men nå må dere ha meg unnskyldt … heretter skal jeg bare være en fan igjen.