Don Rosas Samlede Verk er en ni binds deluxe-samling med bÞker som forteller historien om mitt liv med tegneserier, sÊrlig seriene med Skrue McDuck og Donald Duck, som jeg er blitt mest kjent for. Verket er blitt utgitt i Finland, Norge, Tyskland og Sverige. Som en del av ekstramaterialet i verket, har jeg skrevet en selvbiografi, i det minste om mitt liv med tegneserier. Det var planlagt en konklusjon til de tekstene, der jeg skulle skrive en «epilog» til min karriere. Innholdet i den ville naturligvis dreie seg om grunnene til at jeg sluttet Ä lage serier. Det ville bli nÞdvendig Ä gÄ inn pÄ mange lite hyggelige fÞlelser og erfaringer i en slik artikkel. Jeg utsatte arbeidet med den til siste Þyeblikk. Men i september 2012 var jeg nÞdt til Ä skrive det jeg var nÞdt til Ä skrive.
Jeg visste hele tiden at dette ville det bli vanskelig for Egmont Ä hÄndtere. Men jeg er stolt og glad over Ä kunne si at de aksepterte artikkelen, med noen fÄ mindre endringer. Og epilogen var ment Ä bli trykt til slutt i bind 9.
Dessverre, slik gikk det ikke. I siste Þyeblikk nektet Disneykonsernet Ä gi tillatelse til at min tekst ble trykt i et bokverk som ble utgitt under deres lisens. PÄ den annen side blir bokverket ogsÄ utgitt under min lisens, sÄ jeg hadde ogsÄ rett til Ä hindre at settet med de siste tre bindene skulle bli utgitt hvis det ikke inkluderte min avsluttende tekst. Men det var uaktuelt! Fans hadde allerede mottatt de fÞrste seks bindene, og ikke hadde de vÊrt billige heller. Dessuten hadde Egmont laget et sÄ aldeles glimrende verk! Jeg kunne ikke tillate at det havarerte.
SĂ„ jeg aksepterte at boksen med de siste tre bindene ble utgitt som planlagt â forutsatt at jeg i bind 9 kunne henvise interesserte lesere til «epilogen», slik den er publisert pĂ„ dette private nettstedet.
Hvis det er noe i min artikkel som noen ikke Þnsker skal bli offentlig kjent, sÄ forekommer det meg at det Ä ta den med i et dyrt bokverk som bare har noen fÄ tusen kjÞpere i flere ulike land, ville vÊre en relativt harmlÞs affÊre. Men nÄ vil artikkelen bli publisert pÄ INTERNETT. Det var aldri min opprinnelige mening.
Takk.
HVORFOR
JEG
GA MEG
I de fĂžrste bindene av Don Rosa Samlede Verk har jeg skrevet kapitler i en selvbiografi som forteller om mitt liv i forhold til tegneseriehefter. Jeg har skildret hvordan jeg var en hardnakket fan, samler og amatĂžrtegner som elsket mange slags tegneserier, men at mine absolutte favoritter (som for sĂ„ mange andre seriefans) var Carl Barksâ historier om Donald Duck og Skrue McDuck (skikkelsen han selv skapte). Videre har jeg beskrevet hvordan jeg, i godt voksen alder, praktisk talt over natten, ikke bare havnet i rollen som profesjonell forfatter/tegner av serier, og av intet mindre enn serien om yndlingsskikkelsene mine â Barksâ ender, ikke minst Skrue! Og hvordan jeg til slutt ubegripelig nok ble internasjonalt berĂžmt takket vĂŠre den vedvarende populariteten til Barksâ skikkelser. Jeg har skildret den grenselĂžse gleden dette uventede nye livet innebar for en glĂždende Barks-fan som meg. Men nĂ„ mĂ„ historien fĂžres frem til finalen. I dette siste selvbiografiske innslaget mĂ„ jeg fortelle slutten pĂ„ beretningen: Hvorfor ……… jeg ……… ga meg.
Jeg har fortalt om gleden over Ă„ bli utropt til verdens mest populĂŠre nĂ„levende tegner av verdens mest populĂŠre serie. Men jeg har ikke nevnt medaljens bakside â de mange vanskelighetene og bitre frustrasjonene denne opplevelsen medfĂžrte. Noen av dem var fysiske og noen er prinsipielle. Noen brakte jeg selv med meg inn i karrieren, mens den viktigste grunnen var allerede innebygd i karrieren. Det kan ikke finnes Ă©n enkeltstĂ„ende grunn til at jeg villig ga opp jobben som var min barndomsdrĂžm. Dessuten mĂ„ jeg vĂŠre ĂŠrlig og innrĂžmme at for noen av problemene er det, akkurat som i Donald Ducks tilfelle, bare meg selv jeg kan bebreide. Men av de mange grunnene til at jeg endte med Ă„ gi meg, er det kan hende seks som er av stĂžrst betydning, og jeg skal prĂžve Ă„ redegjĂžre for dem i omvendt rekkefĂžlge …
GRUNN nr. 6: Jeg hadde jobbet for lenge
Dette er en skrĂžpelig grunn, men det er ikke desto mindre en kjensgjerning for min del. Jeg var sĂ„ âuheldigâ Ă„ bli fĂždt inn i en velstĂ„ende familie som eide et fremgangsrikt bygningsfirma. Jeg var eneste guttebarn i familien, sĂ„ helt fra fĂždselen av var det soleklart at jeg skulle overta firmaet nĂ„r jeg ble voksen. Med det for Ăžyet ga jeg meg til Ă„ jobbe i firmaet som svĂŠrt ung, sannsynligvis var jeg 14 eller 15 Ă„r. Dette betydde at jeg aldri hadde sommerferie. Fra skolen sluttet om vĂ„ren til den startet igjen om hĂžsten, var jeg bygningsarbeider pĂ„ heltid. Men jeg satte pris pĂ„ denne muligheten â fagforeningens tariffsatser sikret meg riktig god betaling, og slik fikk jeg litt kontanter jeg kunne anvende pĂ„ de mange hobbyene og samlingene mine. Det var en forutsetning for Ă„ bygge opp en av USAs stĂžrste tegneseriesamlinger, i den tidlige tiden da gamle numre var relativt billige. Men det berĂžvet meg ogsĂ„ en vesentlig del â kanskje den vesentligste â av min ungdom og enhver form for sosialt liv.
Etter high school gikk jeg rett over til ingeniÞrstudiet, som muligens er det vanskeligste fireÄrige collegekurset, for det betyr mange undervisningstimer, lange daglige opphold i laboratoriet og haugevis av komplisert teknisk hjemmearbeid. Et Är medfÞrte det ogsÄ en mÄned i en oppmÄlingsleir om sommeren. Og i weekendene hadde jeg hendene fulle med Ä lage tegneseriestriper til collegeavisen. Naturligvis var det fremdeles ingen ferier mellom semestrene. Akkurat som pÄ high school jobbet jeg ikke bare hele sommeren, men ogsÄ i jule- og vÄrferiene. Da jeg tok avsluttende eksamen, begynte jeg allerede neste dag Ä arbeide heltid i familiefirmaet. Om kvelden og i weekendene var jeg travelt opptatt med Ä skrive artikler og tegne serier til ulike fanziner. Og jeg tok aldri ferie.
Da vi kom til 2008, hadde jeg jobbet heltid i godt over 40 Ă„r. De fleste amerikanere gĂ„r av med pensjon etter 30-35 Ă„r. Rent bortsett fra alt det som tok motet fra meg (se nedenunder), syntes jeg at jeg hadde ervervet meg retten til Ă„ endelig sette ned tempoet og ta meg tid til Ă„ nyte livet og bruke mer tid pĂ„ min kone og naturreservatet mitt. Men det var ikke det eneste som lĂ„ bak â jeg henviser til grunn nr. 5.
GRUNN NR. 5: Jeg hadde jobbet for hardt
Dette er et av de personlige problemene jeg selv brakte med meg inn i karrieren som serietegner â for mye entusiasme. Det er et aspekt ved min personlighet at jeg ikke er i stand til Ă„ holde pĂ„ med noe uten Ă„ bli totalt absorbert av det. Kanskje skyldes det at jeg fra ung alder ble lĂŠrt opp til Ă„ gjĂžre kroppsarbeid for bygningsfirmaet og slite meg igjennom den krevende ingeniĂžrutdannelsen. Og kanskje ligger det nedfelt i meg fordi jeg er amerikaner. Jeg er ikke sikker pĂ„ om europeere vet dette om amerikanere, men Ă„ arbeide hardt er nĂŠrmest noe vi er fĂždt til. Det henger blant annet sammen med at de fleste europeere som emigrerte til Amerika, var drevet av en nybyggerĂ„nd som simpelthen ble en del av vĂ„r kultur. Den gjennomsnittlige amerikanske arbeideren kan fĂ„ to ukers ferie hvert Ă„r. I bygningsfirmaer og lignende bedrifter har de amerikanske ansatte ingen betalt ferie. Vel, denne strenge arbeidsetikken inngikk i arven fra min hardt arbeidende bestefar Keno, og jeg bygde videre pĂ„ den.
Jeg er det som kalles arbeidsnarkoman. Jeg klarer ikke Ă„ slappe av. Manglende aktivitet gjĂžr meg nervĂžs og gir meg dĂ„rlig samvittighet. PĂ„ et tidspunkt mot slutten av 70-tallet oppdaget jeg at jeg ikke lenger kunne sitte ned og se pĂ„ TV, og jeg har ikke gjort det siden da. Jeg kan bare se filmer eller TV-serier pĂ„ DVD, slik at jeg ikke trenger Ă„ gjĂžre det i mer enn 45 minutter fĂžr jeg kan gi etter for trangen til Ă„ foreta meg noe âproduktivtâ. Det virker til og med som om jeg underbevisst kjĂžpte et hus der jeg mĂ„tte arbeide enda hardere i âfritidenâ. Jeg tar meg av naturtomten pĂ„ hundre mĂ„l som om det var en nasjonalpark, og den rommer flere kilometer med turstier og enger hvor det ustanselig mĂ„ hugges, klippes og sprayes for at det ikke skal gro igjen. NĂ„r det er pĂ„ tide Ă„ klippe gresset, koster det meg tre uker med arbeid pĂ„ heltid og involverer tre forskjellige traktorer. I weekendene har jeg ikke fri. PĂ„ lĂžrdag drar jeg inn til byen med en handleliste. SĂžndagene bestĂ„r av hagearbeid.
Arbeidsrutinene mine ble bare mer intense da jeg snublet inn i drĂžmmejobben. Jeg tror det er Ă„penbart at mine fans ikke liker fortellingene mine pĂ„ grunn av âsuperbeâ tegninger, men pĂ„ grunn av det ekstra slitet de ser jeg nedlegger i hver eneste rute og hvert eneste plot. Jeg har alltid sagt at lesere mĂ„ elske historiene mine fordi de tenker at âen som legger ned sĂ„ mye arbeid i sĂ„ dĂ„rlig hĂ„ndverk, mĂ„ ha det gĂžy!â Og for dem er det gĂžy Ă„ se meg i aksjon. Gjennom de ni bindene i Don Rosas Samlede Verk har dere sett noe av ekstraarbeidet jeg viet til disse fortellingene, og mye av det legger leserne aldri merke til en gang â jeg gjĂžr mye av det i hemmelighet, bare for moro skyld.
Det vil ta Är Ä kurere meg selv for den manglende evnen til Ä slappe av. Selv om jeg sluttet Ä lage serier for fem Är siden, arbeider jeg hele dagen frem til klokken 17 hver dag, skjÞnt nÄ gjÞr jeg hagearbeid eller husarbeid eller hengir meg til riktignok hyggelige aktiviteter knyttet til hobbyene mine, for eksempel Ä organisere biblioteket eller gjÞre rent campingutstyret. PÄ hverdager tillater jeg meg fortsatt ikke Ä sitte og se pÄ en DVD eller lese. Arbeidsnarkomani er vanskelig Ä kurere.
GRUNN NR. 4: Popularitet
De siste 15 Ă„rene av karrieren visste jeg at mitt stĂžrste problem var at jeg var sĂ„ populĂŠr hos fansen, koplet til det faktum at jeg hovedsakelig og bestandig er fan selv. Det gjĂžr at den oppmerksomheten andre fans gir meg, var og er ekstremt viktig for meg! Da jeg begynte Ă„ besĂžke Europa og sĂ„ hvilken hĂžy stjerne Barksâ skikkelser fremdeles har der, ble det en slags hellig plikt Ă„ kommunisere med fans. I flere tiĂ„r hadde europeiske fans Ăžnsket Ă„ vise hvor hĂžyt de verdsetter Donald-forfattere og tegnere, men Barks var gammel og reiste aldri, og andre forfattere og tegnere bodde i SĂžr-Amerika eller reiste aldri utenlands, eller de var kanskje ikke sĂ„ opptatt av Andeby-universet at de var interessert i leserne. SĂ„ jeg fĂžlte at jeg representerte Barks og alle andre forfattere og tegnere av disse favorittseriene. Utgivere av Disney-serier i Europa inviterte meg for Ă„ mĂžte fansen, gi intervjuer i media og vĂŠre til stede ved PR-arrangementer. Dette syntes jeg var viktig. Jeg betraktet det som et âoppdrag fra gudâ og en forpliktelse for meg siden jeg ved et mirakel hadde havnet i en slik posisjon.
Noe av det som fÞrst fikk meg til Ä innse at dette var et problem, var at vi som skriver og tegner disse historiene, alle fÄr betalt omtrent det samme, ut fra en fast sats per side. Stykkarbeid. Jeg var i utgangspunktet den tregeste forfatteren eller tegneren i staben pÄ grunn av manglende erfaring og min hang til Ä overdrive alt mulig. Men samtidig var jeg var altsÄ den serieskaperen som ble bedt om Ä reise Europa rundt. Ettersom jeg ble svÊrt godt behandlet og mÞte sÄ mange hyggelige mennesker. Dette var sÄ trivelig at det tok meg noen Är Ä innse at forfattere og tegnere som ikke var like populÊre som meg, holdt seg hjemme og arbeidet. Normalt tjener den mest populÊre forfatteren eller kunstneren mer penger enn andre, ikke mindre, men innenfor dette honoreringssystemet var dette resultatet av populariteten; inntektene mine var mindre enn andres fordi arbeidet mitt var mer populÊrt.
Den andre âforbannelsenâ ved populariteten var de mengdene med fanpost jeg begynte Ă„ motta. Normalt vil en slik suksess og popularitet som det jeg nĂžt, Ăžke inntektene som gir en rĂ„d til Ă„ ansette assistenter som hjelper til med arbeidet og korrespondansen. Men takket vĂŠre det langsomme arbeidstempoet mitt, var lĂžnnen aldri helt tilstrekkelig til Ă©n person, langt mindre til flere. Men siden jeg selv er fan, klarte jeg ikke Ă„ ganske enkelt gi blaffen i haugene med fanpost, slik jeg hĂžrer at andre, fornuftige forfattere eller kunstnere gjĂžr. SĂ„ jeg besvarte alltid 100 % av fanposten selv, med personlige brev. Jeg sendte en gratis tegning hvis en fan ba meg om det, og jeg kunne bare hĂ„pe at de ikke ville be om en tegning i farger, for jeg gjorde alt jeg ble spurt om. Jeg brukte kanskje Ă©n dag i uken, eller en ledig uke mellom arbeidet med to fortellinger, bare pĂ„ Ă„ besvare fanpost. Alle dere som skrev til meg pĂ„ den tiden, kan bekrefte at dette er sant.
Sent pĂ„ 90-tallet hadde vi kommet et godt stykke inn i epostalderen. Tidligere ville en fan ha mĂ„ttet oppspore postadressen min, skrevet et brev for hĂ„nd, lagt det i en konvolutt, skrevet pĂ„ adressen, satt pĂ„ riktig frimerke for internasjonal porto og gĂ„tt og puttet det i en postkasse. Alt han hadde Ă„ gjĂžre nĂ„, ville simpelthen vĂŠre Ă„ finne epostadressen min pĂ„ internett, taste en beskjed og trykke pĂ„ âsendâ. Mengden av post fra fans Ăžkte drastisk! Jeg grep meg i Ă„ tilbringe 2-3 timer foran PC-en hver morgen, kanskje en time til nĂ„r jeg tok min 15 minutters lunsjpausen, og enda flere timer sent pĂ„ kvelden âen og alene for Ă„ svare pĂ„ epost. Selv en gĂŠrning som jeg skjĂžnte at dette mĂ„tte ta slutt! SĂ„ en eller annen gang holdt jeg ganske enkelt opp med Ă„ besvare all fanpost. Det var den eneste mĂ„ten jeg syntes jeg kunne gjĂžre det pĂ„ uten Ă„ vĂŠre urettferdig. Hvordan kunne jeg avgjĂžre om Ă©n fan fortjente et svar og en annen ikke? Bare fordi en fan var eldre og skrev en hyggelig lang epost til meg pĂ„ engelsk (det eneste sprĂ„ket jeg er smart nok til Ă„ lese), betyr ikke dette at han fortjener et svar mer enn en yngre fan som ikke kan skrive engelsk like godt. Ă blĂ„se i fanposten var en svĂŠrt vanskelig beslutning Ă„ ta.
Men jeg forsĂžkte Ă„ kompensere for det pĂ„ andre mĂ„ter. NĂ„r jeg blir invitert til en europeisk tegneseriefestival eller signerer bĂžker i en bokhandel, sitter jeg i 10-11 timer uten opphold og betjener kĂžen av fans. Noen av dem stĂ„r det tross alt i fem eller seks timer bare for Ă„ kunne snakke med meg i noen fĂ„ minutter â hvordan kan jeg da ta pause og be dem om Ă„ vente enda lenger til jeg fĂžler for Ă„ komme tilbake? Aldri i livet! Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg fikser dette … blir jeg ikke trett? Nei, jeg blir aldri fysisk trett. Etter flere timer kjennes det faktisk som om energien tiltar og jeg kan fortsette for bestandig. Det er Ă„penbart energien jeg fĂ„r fra med-fans som driver meg videre.
GRUNN NR. 3: Depresjon
Dette blir et kort avsnitt. Depresjonen min var et direkte resultat av grunn nr. 1 og 2, som vi kommer til. Depresjon er et alvorlig problem som tar kreftene fra en, og vanskelig Ă„ forstĂ„. Jeg har lĂŠrt at enten vet man ikke at man gradvis blir et offer for det, eller sĂ„ benekter man underbevisst at man gjĂžr det. Depresjonen min skyldtes at jeg innsĂ„ at jeg snart mĂ„tte slutte Ă„ lage Duck-tegneserier takket vĂŠre grunn nr. 1 (som jeg kommer til), og det var sĂ„ trist at tingene utviklet seg slik, for det hadde vĂŠrt mulig Ă„ forandre systemet hvis noen hadde Ăžnsket det. Depresjonen satte farten opp da grunn nr. 2 (som jeg kommer til) nĂ„dde sitt klimaks. Jeg gikk til psykolog bare i en kort periode â jeg tror at straks jeg skjĂžnte at jeg led av depresjon, lĂžste erkjennelsen i seg selv 80 % av problemet. De resterende prosentene vil alltid vĂŠre med meg, antar jeg, siden det bestandig vil plage meg at dette systemet endte med Ă„ knuse min entusiasme for min stĂžrste kjĂŠrlighet. Men sĂ„nn er livet.
Noe annet som fikk meg til Ă„ forstĂ„ grunnen til depresjonen, var dette: Det finnes to ytterligheter ved jobben du har … Det beste med en jobb er hvis du elsker jobben med hver eneste fiber i ditt vesen, du tenker pĂ„ jobben dag og natt, du lever i den hele tiden, du betrakter den som livsoppgaven din, den absorberer hvert gram av lidenskap i deg. Slik hadde jeg det med Duck-seriene.
Og det verste ved en jobb? For meg kunne det, merkelig nok … vĂŠre nĂžyaktig den samme tingen.
GRUNN NR. 2. Det @#$%& dÄrlige synet mitt!
Jeg har lidd av nÊrsynthet siden jeg ble fÞdt. Jeg har brukt tykke brilleglass helt siden det gikk opp for foreldrene at det ikke var normalt for en smÄtass Ä sitte med nesa kloss inntil TV-skjermen. Briller brukte jeg gjennom hele oppveksten, sÄ det plaget meg aldri. Kanskje er det fordi jeg er nÊrsynt at jeg bestandig har likt Ä gjÞre ting som krever at man ser noe pÄ nÊrt hold, som Ä lese tegneserier og lage svÊrt detaljerte tegninger. SÄ jeg klager ikke over de fÞrste 55 Ärene med @#$%& dÄrlig syn, siden dette kanskje er en indirekte Ärsak til at jeg nÄ har skrevet en selvbiografisk tekst i et boksett pÄ ni bind, viet mitt eget arbeid.
Men ekstrem nÊrsynthet kan forÄrsake alvorlige problemer etter hvert som man blir eldre. Rundt 2006 begynte synsfeltet Ä bli tÄkete nÄr jeg beveget Þynene, selv om tÄketheten aldri stanset pÄ fokalpunktet. Jeg fikk vite at dette ganske enkelt skyldtes at de elendige Þynene mine begynte Ä dette fra hverandre. I 2007 fikk jeg sÄ problemer med Ä fÄ Þynene til Ä fokusere synkront. Dette er et lite problem, som man lÞser ved hjelp av prismebriller. I 2007 kunne jeg imidlertid ikke lenger se godt nok til Ä tegne normalt. Jeg hadde ikke noe annet valg enn Ä tegne uten briller, mens nesen sÄ Ä si bokstavelig talt rÞrte ved papiret. Dette var ganske plagsomt! Men det var den eneste mÄten jeg kunne tegne pÄ. Karrieren min pÄ over 20 Är som profesjonell serietegner fortsatte, men tempoet mitt ble hele tiden langsommere istedenfor raskere.
Tidlig i 2008 hadde jeg nĂ„dd et punkt i karrieren hvor jeg mĂ„tte ta en avgjĂžrelse. Jeg Ăžnsket Ă„ fortsette Ă„ lage historier om yndlingsskikkelsene mine, men jeg hadde (takket vĂŠre grunn nr. 1) mistet entusiasmen, som var det som hadde holdt meg gĂ„ende de siste 15 Ă„rene. Depresjonen, utbrentheten, sviktende syn … jeg kunne ikke beslutte meg for hva jeg skulle gjĂžre. I mars 2008 virket det sĂ„ som om kroppen min sa: âGreier du ikke Ă„ bestemme deg? PrĂžv dette!â Og sĂ„ falt baksiden av pĂ„ det venstre Ăžyet mitt.
La meg kort beskrive en netthinnelÞsning, i hÄp om at ingen av dere noensinne mÄ oppleve det i virkeligheten. Det hender som regel med folk i 90-Ärsalderen, eller med ekstremt nÊrsynte, som undertegnede. NÊrsynthet er et resultat av at formen pÄ Þyeeplet er blitt fordreid ved fÞdselen, og hvis fordreiningen er stor nok, forÄrsaker den et press mot netthinnen, den ultrafÞlsomme membranen pÄ baksiden av Þyeeplet. Etter 57 Är hadde den venstre netthinnen min fÄtt nok og ga seg til Ä lÞsne fra baksiden av Þyeeplet, noe som fÞrer til blindhet. Jeg hadde lagt merke til en Þrliten blind flekk ytterst i synsfeltet, sÄ jeg bestilte time hos legen pÄ lÞrdag, den eneste dagen jeg drar inn til byen for Ä gjÞre Êrender. Men i lÞpet av uken begynte den blinde flekken Ä bli stÞrre, og den hadde nÄdd det venstre fokalpunktet mitt da jeg endelig ble undersÞkt den lÞrdagen. Jeg kommer bestandig til Ä huske 17. mars 2008 som den mest skremmende dagen i mitt liv. Legen ba min kone om Ä legge ned setet i bilen, og sa at jeg mÄtte ligge sÄ horisontalt som mulig mens hun kjÞrte meg til akutten, samt at hun mÄtte unngÄ Ä treffe dumper i veien. Hva?! Den venstre netthinnen min var sÄ nÊr ved Ä lÞsne fullstendig fra Þyet at en rystelse kunne rive resten lÞs, med permanent blindhet som en mulig konsekvens. Innen en time fikk jeg akutt Þyekirurgi. Hvis jeg hadde fÄtt vite om fremgangsmÄten noen dager i forveien, ville jeg ha blitt enda mer vettskremt.
Jeg har senere fĂ„tt hĂžre at gamle mennesker som har vĂŠrt igjennom bĂ„de en netthinnelĂžsningsoperasjon og en Ă„pen hjerteoperasjon, alltid sier at de ville ha foretrukket flere hjerteoperasjoner nĂ„r som helst. Operasjonen i seg selv er ikke noe problem … men rekonvalesensen er det. Etter Ă„ ha forseglet riftene i netthinnen med laserkirurgi, mĂ„ netthinnen bli dyttet mot baksiden av Ăžyeeplet, sĂ„ det fester seg der igjen og blir leget. Den eneste mĂ„ten Ă„ oppnĂ„ dette pĂ„, er ved Ă„ tĂžmme Ăžyeeplet for vĂŠske og fylle det med en gassboble. SĂ„ mĂ„ pasienten holde ansiktet vendt nedover, slik at boblen kan presse netthinnen oppover mot Ăžyeeplets bakside. Vend ansiktet nedover, uavbrutt, 24 timer i dĂžgnet, sju dager i uken, i sĂ„ mange mĂ„neder det tar fĂžr netthinnen forhĂ„pentlig fester seg til Ăžyet igjen. Dette er til og med vanskeligere enn det lyder. Om dagen knelte jeg i en spesialstol mens jeg hvilte ansiktet mot en slags polstret stĂžtte og leste eller sĂ„ pĂ„ TV via et speil. Om natten sov jeg sittende pĂ„ en haug av puter med ansiktet pekende rett ned i fanget. Dette varte i omtrent to mĂ„neder. Erfaringen hjalp overhodet ikke pĂ„ depresjonen min.
Operasjonen reddet Þyet, men den var ikke hundre prosent vellykket. Siden netthinnen nesten hadde lÞsnet fullstendig fra Þyet, festet den seg igjen i en vinkel som var cirka ti grader unna det riktige nivÄet. Og den var blitt sÄ skadet at den hadde et arrvev som fÞrte til bÞlgende fordreininger av synet. Dette visste jeg ikke ennÄ, for etter operasjonen var synet pÄ det venstre Þyet svÊrt uskarpt de fÞrste seks mÄnedene, til kirurgen igjen kunne gÄ inn i dette Þyet, fjerne stÊren som operasjonen hadde medfÞrt og erstatte Þyelinsen. EtterpÄ var den venstre glasset i brillene mine veldig tynn pÄ grunn av den nye linsen i selve Þyet, mens det hÞyre brilleglasset var like tykt som den alltid hadde vÊrt. Og som dere kanskje vet, blir synet sterkt redusert nÄr man ser gjennom et tykt glass.
Resultatet ble derfor at jeg fremdeles har ytterst redusert syn pÄ det hÞyre Þyet, mens det venstre Þyet har et synsfelt som er ti grader skjevt, fordreid og svÊrt stort. SÄ jeg kan se, men jeg ser dobbelt, akkurat som hvis man blingser litt. Og likevel klager jeg ikke. Jeg synes jeg er heldig som kan se i det hele tatt. Jeg har hatt flere mindre laserbehandlinger i begge Þyne for Ä forhindre at de mange riftene i netthinnen fÞrer til flere netthinnelÞsninger i fremtiden.
Uansett var dette den umiddelbare grunnen til at jeg ga meg. Det var definitivt ikke lenger mulig Ă„ tegne den slags tegninger som har gjort meg populĂŠr, med alle de underholdende âunĂždvendige og irriterende detaljene.â Jeg klarte Ă„ lage de nye tittelvignettene til denne bokserien, siden jeg fortsatt hadde ett âgodt Ăžyeâ, og fordi jeg kan tegne i stort format; men jeg mĂ„ ta av meg brillene, sette en lapp over det dĂ„rlige (verste?) Ăžyet og tegne med nesa mot papiret. SĂ„ det tar om mulig enda lengre tid Ă„ tegne enn fĂžr.
Etter operasjonen spurte mange fans meg: Om du ikke lenger kan tegne, kan du ikke fremdeles skrive fortellinger som andre tegner? Svaret er at jeg, av filosofiske grunner, ikke lenger vil nedlegge noe arbeid innenfor dette systemet takket vĂŠre grunn nr. 1 …
GRUNN NR. 1: Disneys tegneseriesystem
Hvor mange mennesker vet hvordan âDisneys tegneseriesystemâ virker? NĂ„r jeg beskriver det for fans som lurer pĂ„ det, tror de ofte jeg fleiper med dem eller lyver. Eller de blir oppbragt. Men det er et ulykksalig faktum at det aldri er blitt, og â som jeg til syvende og siste skjĂžnte – at det aldri vil bli utbetalt noen royalties til de som skriver eller tegner eller pĂ„ noen annen mĂ„te skaper alle de Disney-seriene dere leser. Vi fĂ„r betalt etter en fast sats per side, av det forlaget vi arbeider for. Uansett hvor mange ganger denne fortellingen etterpĂ„ blir brukt av andre Disney-utgivere over hele verden, uansett hvor mange ganger den blir gjenopptrykt i andre tegneseriehefter, albumserier, innbundne bĂžker, spesialutgaver etc., etc., uansett hvor godt den selger, mottar vi siden aldri en cent for Ă„ ha skapt dette verket. Slik er systemet Carl Barks jobbet for, og det samme systemet er virksomt i dag.
Hvordan kan et sĂ„ foreldet system fortsatt eksistere i det 21. Ă„rhundre nĂ„r royalties er blitt utbetalt for annet skapende arbeid i lange tider? Alle forfattere, musikere, sangere, og serietegnere som er tilknyttet andre enn Disney, selv mennesker som deltar i reklamefilmer pĂ„ TV … alle mottar de royalties hvis salget tilsier det. Selv Disney-selskapet utbetaler normale royalties til skapende og utĂžvende kunstnere i sine egne film- og TV- og bok- og musikkbedrifter. Disneys tegneserier er imidlertid aldri blitt produsert av Disney-selskapet, men blir laget av frilansskribenter og kunstnere som jobber for uavhengige forlag med lisens til Ă„ utgi dem â slik Carl Barks jobbet for Western Publishing, og jeg for Egmont, eller slik hundrevis av andre jobber for tallĂžse andre lisensinnehavere. SĂ„ vidt jeg kan se â si fra hvis jeg tar feil â er det bare skaperne av Disney-serier som fremdeles ikke fĂ„r noen andel i inntektene av suksessarbeidet de er opphav til.
Hvorfor er det slik? Jeg har ingen anelse.
Ikke at jeg begynte Ă„ lage Disney-serier fordi jeg regnet med Ă„ bli rik. Jeg ble fĂždt inn i en vellykket familiebedrift, og jeg aksepterte frivillig et enormt kutt i inntektene (samt en kolossalt mye stĂžrre arbeidsbyrde) for Ă„ kunne lage serier basert pĂ„ Barksâ skikkelser. Jeg drĂžmte ikke engang om at de fremdeles var populĂŠre utenfor USA. Da jeg begynte Ă„ jobbe for Egmont, forventet jeg heller ikke Ă„ skulle tjene masse penger â jeg visste at jeg relativt sett var en amatĂžr, og jeg var begeistret for at det fantes en mĂ„te jeg kunne fortsette Ă„ lage disse historiene pĂ„. Videre ble fortellingene mine utgitt i antologihefter sammen med fĂžrsteklasses arbeid av mange andre fine serieskapere, og fortellingene mine var med i bare noen fĂ„ utgaver i Ă„ret. Jeg var et lite hjul i et stort maskineri. Jeg fikk faktisk hĂžre at de fleste leserne mislikte fortellingene mine pĂ„ grunn av de sĂŠre detaljerte tegningene og altfor komplekse plotene. Det hadde jeg ikke vondt for Ă„ tro. Etter noen Ă„r begynte jeg Ă„ legge merke til at utgiverne nevnte navnet mitt pĂ„ forsiden, slik de ogsĂ„ gjorde med Barks … men det gjorde meg bare stolt! Jeg kunne ikke se at det forelĂ„ noe problem. Livet var godt.
SÄ ga flere land seg til Ä produsere en rekke album med Skrue-historier utelukkende laget av Don Rosa. Noen andre land begynte Ä produsere Ärlige Donald Duck-kalendere med bare Rosa-tegninger. SÄ satte enda et land i gang med Ä produsere eksklusive innbundne Rosa-utgivelser med Skrues liv, og disse ble bestselgere. Jeg ble bedt om Ä bli med pÄ PR-turneer for Ä promotere bÞkene med arbeidet mitt, selv om jeg aldri fikk royalties for dette salget. HÞh?
Og nĂ„r jeg deltok pĂ„ pressekonferanser og i TV-programmer under disse salgsfremmende mediebegivenhetene, bemerket enkelte intervjuere i private samtaler at det mĂ„tte vĂŠre fint Ă„ bli sĂ„ rik pĂ„ grunn av noe jeg Ă„penbart likte sĂ„ godt Ă„ gjĂžre. Etter hvert slo det meg â alle europeiske fans trodde at jeg var millionĂŠr. De antok at nĂ„r jeg satt i en bokhandel og signerte bĂžker som butikken solgte for 300 kroner, mottok jeg femti kroner per eksemplar! Ai! Jeg hadde aldri brydd meg om at jeg ikke ble velstĂ„ende av Ă„ gjĂžre den jobben jeg elsket, men det ble virkelig plagsomt da jeg oppdaget at folk tok det for gitt at jeg innkasserte svĂŠre royaltyinntekter. Ingen kunne forestille seg at det finnes et slikt system i vĂ„r tid – eller at en forfatter/tegner ville vĂŠre dum nok til Ă„ godta det hvis det fantes. Jeg begynte Ă„ fĂžle meg som en premieidiot.
Deretter tok utgiverne neste skritt. Et nytt opptrykk av Skrue-eventyrene mine skulle ikke hete âSkrue McDuckâ bind 1, men âDon Rosaâ bind 1. Den Ă„rlige âDonald Duck-kalenderenâ skulle bli den Ă„rlige âDon Rosa-kalenderenâ. Og forlagene gadd ikke engang Ă„ gi meg beskjed nĂ„r de utga slike rene Rosa-produkter â vanligvis fikk jeg vite om det av en fan i det landet hvor publikasjonen utkom. Jeg var ogsĂ„ avhengig av at velvillige fans kjĂžpte den samme Rosa-boken til meg, siden disse utgiverne ikke sendte et eneste eksemplar.
Dette var ganske enkelt i ferd med Ă„ bli for opprĂžrende. Jeg visste det var pĂ„ tide Ă„ ta til vettet. Fans som fulgte med pĂ„ internett pĂ„ den tiden, hevder feilaktig at jeg gikk âtil streikâ. Det var aldri tilfellet … jeg har alltid hatt et glimrende forhold til min oppdragsgiver, Egmont. Men et nytt forhold mĂ„tte etableres.
Det jeg gjorde, var Ă„ hyre en advokat, for et ikke ubetydelig salĂŠr, og skaffe meg copyright pĂ„ navnet mitt i Europa og SĂžr-Amerika. Disney-utgiverne var absolutt i sin fulle rett til Ă„ bruke fortellingene mine â de er Disneys eiendom. Men navnet mitt var ikke Disneys eiendom â det tilhĂžrte meg. Jeg ergret meg ikke sĂ„ mye over at jeg ikke mottok royalties for produkter som ble solgt ved hjelp av navnet mitt, men mer over at jeg ikke hadde noen pĂ„virkning pĂ„ presentasjonen. Ofte ble manus endret etter innfall av en redaktĂžr eller en oversetter, eller oversettelsen var rett og slett dĂ„rlig, eller feil sider ble brukt i fortsettelseshistorier, eller det ble begĂ„tt tabber med fargeleggingen etc. SĂ„nt noe var greit nok i ukebladene, men hvis en samling av Rosa-fortellinger blir utgitt med navnet mitt pĂ„ omslaget, antas det at jeg har litt kontroll over produktet. NĂ„ skulle jeg sĂžrge for at jeg fikk kontroll.
Jeg visste det var nyttelÞst Ä be om royalty, sÄ jeg bestemte meg simpelthen for Ä be om en Ärlig sum for retten til Ä bruke navnet mitt til Ä selge produkter. Jeg rÄdfÞrte meg med en agent for forfattere og billedkunstnere og spurte om hvor mye jeg skulle foreslÄ for Egmont i gi meg i Äret. Han oppga sin oppriktige forestilling om et anstendig honorar. Ettersom mitt hovedanliggende var Ä vise at jeg ville ha en slags kontroll over bruken av navnet mitt og presentasjonen av arbeidet mitt, ba jeg Egmont om nÞyaktig halvparten av det belÞpet agenten hadde anbefalt. Slik ville jeg vise Egmont at jeg mente alvor, men at jeg ikke mente Ä vÊre urimelig.
Fra fĂžr av hadde Egmont gĂ„tt inn pĂ„ Ă„ betale meg for tapte arbeidstimer ved PR-besĂžk, og nĂ„ godtok de umiddelbart belĂžpet! Jeg tipper de bare hadde ventet pĂ„ det. Egmont er tross alt et stort konsern … og faktisk en non-profit stiftelse … sĂ„ hvorfor skulle de tilby meg et honorar fĂžr jeg ba om det? For ordens skyld â for Don Rosa Samlede Verk gir Egmont meg bonuslĂžnn. Det er fĂžrste gang jeg er blitt tilbudt noe sĂ„nt fra noen utgiver.
Praktisk talt alle jeg noensinne har mÞtt hos Egmont, ja, alle jeg i det hele tatt har mÞtt i noe forlag med Disney-lisens, er fantastisk hyggelige mennesker. Mange er blitt nÊre venner av meg. Jeg holder dem ikke personlig ansvarlige for Ä vÊre en del av et system. De har ikke skapt det, og jeg vet at de ikke setter pris pÄ det personlig (hvordan kunne noen gjÞre det?).
Men overfor ikke-Egmont-forlagene opptrĂ„dte jeg litt annerledes. Jeg ga dem beskjed om at de ikke lenger kunne utgi rene Rosa-album og bruke navnet mitt til Ă„ reklamere for dem med mindre de hadde fĂ„tt min tillatelse. Alt de trengte Ă„ gjĂžre, var Ă„ spĂžrre. Men det ville de ikke. Jeg antar de ganske enkelt motsatte seg Ă„ be om tillatelse fra en av disse tegnerne eller forfatterne nĂ„r de alltid hadde brukt arbeidene deres nĂ„r de ville, og de hadde ikke tenkt nĂ„ – etter 60-70 Ă„r – Ă„ begynne Ă„ vise noen en slik respekt. De spurte ikke engang hva jeg ville ha for Ă„ gi dem min tillatelse; sannsynligvis regnet de med at jeg ville kreve royalty av salget … alt jeg Ăžnsket, var imidlertid kvalitetskontroll og noen gratis forfattereksemplarer. Men de brydde seg ikke om hva jeg Ăžnsket. SĂ„ derfor kan dere den dag i dag finne rene Rosa-utgivelser i Frankrike, Brasil, Nederland, Italia, Hellas og Indonesia (formodentlig ogsĂ„ andre land jeg ikke har fĂ„tt vite om ennĂ„) som blir tillagt en âanonymâ opphavsmann. Disse utgiverne vet selvsagt at leserne kjenner igjen den sĂŠre stilen min uten at navnet mitt stĂ„r pĂ„ omslaget. SĂ„ lenge de ikke utnytter navnet for Ă„ selge produktene sine, hare jeg ingen innvendinger mot at de trykker bĂžker med fortellingene mine, men det betyr at de ikke kan anvende kommentartekstene mine og annet materiale jeg gjerne skulle ha latt leserne fĂ„ del i. Jeg kan bare prise meg lykkelig over at fans i disse landene sender meg eksemplarer av Rosa-bĂžkene, en unnlatelsessynd utgiverne burde skamme seg over.
Holdningen til disse utgiverne og hele systemet satte iallfall fart pÄ min tiltagende depresjon. Jeg kunne ikke annet enn Ä erkjenne at jeg i noe sÄnt som 20 Är hadde forsynt dem med arbeider som forlagene fÄr tillatelse til Ä trykke og gjenopptrykke i det neste Ärhundret uten Ä tilby meg sÄ mye som en cent i royalties. Jeg begynte Ä fÞle at dette kanskje var nok. Det var en orm som gnagde seg inn i sjelen min. Det drepte entusiasmen min. Entusiasmen overfor fansen som elsket Barks-skikkelsene like hÞyt som jeg selv gjorde, var det eneste som hadde holdt meg gÄende.
Det var en kamuflert velsignelse da det venstre Ăžyet mitt tok beslutningen for meg 17. mars 2008.
AVSLUTNING
I Don Rosa Samlede Verk har jeg tallĂžse ganger skrevet at jeg ikke er en profesjonell tegner. Jeg er en tegneseriefan som noen ga lov til Ă„ lage tegneserier. Og i det siste har jeg skjĂžnt at dette er enda sannere enn jeg trodde! Alt jeg har laget, hvert profesjonelt trekk jeg har gjort, henger sammen med at jeg elsker ting jeg ikke har skapt selv.
Fans som har visst hvilket urettferdig system jeg arbeidet innenfor, har ofte sagt til meg: âDu er blitt et kjent navn nĂ„. Hvorfor slutter du ikke med dette utakknemlige arbeidet og lager serier om en skikkelse du selv har skapt?â Og ikke-Disney-forlag har flere ganger pĂ„pekt at de vil trykke alt jeg mĂ„tte finne pĂ„ Ă„ lage til dem. Men svaret mitt har bestandig vĂŠrt: âEn skikkelse jeg selv kunne skape neste uke … jeg ville ikke ha vokst opp med den skikkelsen. Jeg ville ikke bry meg om den. Min store glede er Ă„ tegne og skrive historier om skikkelser jeg har elsket hele mitt liv.â Jeg er en fan.
Historien om mitt liv dreier seg om Ä vÊre fan av populÊrkulturen. Jeg har skrapt sammen en enorm samling av tegneserier og Donald- og Skrue-leker og DVD-er og CD-er og mange andre ting jeg elsker. Da jeg begynte Ä arbeide for fanmagasinene tidlig pÄ 70-tallet, hva gjorde jeg da? Skapte jeg nye tegneserier? Nei, jeg redigerte en spÞrrespalte som tok for seg alle yndlingstemaene mine i tegneserier, filmer og pÄ TV. Jeg er en fan.
Og jeg elsker fortsatt Ă„ treffe andre fans. âSystemetâ Ăždela ikke min entusiasme for dette. Jeg besĂžker fremdeles Europa pĂ„ signeringsturneer til bokhandler, varehus og tegneseriebutikker … det skaffer meg noen smĂ„ inntekter. Butikkene betaler meg for PR-virksomheten, men alle autografer og tegninger til fans er gratis. Jeg trenger ikke sĂ„ mange penger. Da min kone var lĂŠrer, stod hun for mesteparten av inntektene vĂ„r, og nĂ„ har hun trukket seg tilbake og har fast pensjon. Gjennom en venn solgte jeg en del av tegneseriesamlingen min for noen Ă„r siden (de ânyeâ greiene, 1970-1985) da jeg skjĂžnte at jeg ikke kunne fortsette Ă„ produsere Disney-serier stort lenger, og med de pengene betalte jeg lĂ„nte pĂ„ huset vĂ„rt. Vi har ikke barn. Jeg kjĂžrer den samme bilen som jeg kjĂžpte i 1978, og den var 30 Ă„r gammel allerede da. Jeg trenger ikke noen hytte â jeg bor jo i et avsidesliggende tĂžmmerhus i skogen. Jeg liker ikke dyre ferier … vi liker Ă„ dra pĂ„ fottur med telt. Vi har alle de pengene vi trenger.
Som Gary Cooper sa i The Pride of the Yankees, anser jeg meg selv for Ă„ vĂŠre verdens heldigste mann. Jeg er gift med en fabelaktig kvinne (som elsker Ă„ lage mat!). I over 20 Ă„r kunne jeg holde pĂ„ med det som hadde vĂŠrt min store drĂžm siden barndommen. Underveis mĂžtte jeg helt fantastiske mennesker pĂ„ reiser rundt i Europa … Ă„ treffe folk i tegneserieforlagene og pĂ„ tegneseriefestivaler er som Ă„ vĂŠre medlem av en klubb â alle elsker de samme tingene som jeg, og mange er blitt gode venner av meg. Jeg er blitt behandlet som en stjerne av hele land. Og nĂ„r jeg reiser utenlands har jeg nye venner som venter pĂ„ meg, ivrige etter Ă„ vĂŠre guide og oversetter, og som ber meg pĂ„ middag hjemme hos seg! Vet dere hvor spesielt dette er?! Ikke engang Bill Gates fĂ„r sĂ„nn behandling! Jeg har venner overalt der Carl Barks var fĂžr meg og gjorde skikkelsene sine sĂ„ populĂŠre. Og det er mange steder!
Jeg har fortsatt samlingene mine fra barndommen. Et helt hvelv, eller kall det en âseriebingeâ, med 40 000 gamle tegneserier. Alle Barks-heftene, men ogsĂ„ nesten alle tegneserier utgitt i USA mellom 1945 og 1970. De gamle Mad-bladene. Et komplett sett av magasinet TV Guide. Pluss et rom fylt med DVD-er av yndlingsfilmene, to eller tre rom fylt med bĂžker av yndlingsforfatterne, et rom med bĂžker om gamle filmer og avistegneserier. NĂ„r jeg endelig lĂŠrer meg Ă„ slappe av, har jeg tenkt Ă„ bare sitte stille og lese og lese om igjen og se om igjen all denne favorittunderholdningen. Det er den nye store drĂžmmen min.
Jeg takker Carl Barks for at han skapte seriene jeg elsket sĂ„ hĂžyt, og som jeg ved et lykkelig tilfelle fikk vĂŠre beskjeftiget med Ă„ hylle i over 20 Ă„r. Og jeg takker dere for at dere tok sĂ„ pent imot arbeidene mine og ga meg fĂžlelsen av Ă„ vĂŠre svĂŠrt spesiell … inntil de tok motet fra meg.
Men nĂ„ mĂ„ dere ha meg unnskyldt … heretter skal jeg bare vĂŠre en fan igjen.